Teksten er opprinnelig publisert i GD og er skrevet av Kjersti Haugtrø. Snøhetta Regnskap har gjort noen tilpasninger for å publisere den på egne nettsider. Les den opprinnelige saken her.
Er det slik at kvinner helst vil trekke seg tilbake fra arbeidslivet og vie tiden egenpleie og mann og barn? Her hos Snøhetta regnskap, med kontorer over hele dalen, finner vi kvinnelige ledere som snarere får energi og glede av å jobbe.
– Det ville ikke fungert for meg. Jeg vil at det skal skje noe. Jeg vil være med og skape noe i samfunnet, sier Elin Strangstadstuen.
Hun er daglig leder for regnskapskontoret Snøhetta regnskap Ringebu AS – hvor hun har vært i snart sju år. I Snøhetta-gruppen, med hovedkontor på Dovre, er hun i godt selskap. På syv av de ni lokale kontorene er det kvinner som har rollen som daglig leder. I tillegg til å styre den daglige driften på sitt lokale kontor, er de også medeiere, noe som gir plass i styret. Gjennom ledermøter og samlinger har de stor mulighet til å påvirke driften.
Et fåtall kvinner som daglige ledere og i norske styrerom
I Innlandet er fordelingen av daglige ledere omtrent 80 prosent menn og 20 prosent kvinner, ifølge Statistisk sentralbyrå. Det samme gjelder plasser i styrerommet. Heldigvis finnes det noen som går mot strømmen, og mange av disse finnes her hos oss.
Våre kvinnelige ledere har alle kjent på tidsklemma der ansvar og tette frister på jobb skal sjongleres med familie,hjem og fritid. Allikevel har det aldri vært en grunn til å trappe ned jobben. De har snarere omfavnet muligheten til å ta en lederstilling, fordi de opplever det som givende og utviklende.
– Det var en tillitserklæring å bli spurt om å ta lederstillingen. Jeg synes det er artig og fint å kunne bidra. Det er ikke alt som bare er positivt selvsagt. Som leder må du også ta de tunge tingene, men jeg mener at det er med på å utvikle meg som person, sier Camilla Ekre.
Hun har jobbet i Snøhetta i 12 år. Fra 2019 var hun kontorleder på Vinstra til hun ble daglig leder i vår avdeling i Fron. Hun er i tillegg vår teamleder for forretningsregnskap.
– Hvorfor tror du så få kvinner blir ledere?
– Det kan hende at det er vanskeligere å være kvinnelig leder i et mer mannsdominert yrke enn vårt. Men jeg tenker at en må bruke det til sin fordel, at en kanskje ser ting annerledes enn en mann ville gjort. Kvinner er gjerne vant til å oppdra unger, å være sjef i eget hjem, organisere og delegere. Mange er ledere i idrettslag og FAU. Så det er bare å ta med seg den erfaringen en har fra hus og hjem og ut i arbeidslivet, oppfordrer hun.
– Må tåle litt motgang
Elin Strangstadstuen ble tidlig spurt om å være kontorleder på Ringebu, og var motivert for jobben.
– Jeg tenker at eierne ikke hadde spurt om de ikke hadde troen på meg. Jeg liker å ha litt styring, og å kunne påvirke. Og jeg har et brennende håp om å få til noe her.
Alle damene forteller om en hverdag der kunder ringer nærmest daglig. Regnskapsførere kommer tett på kundene sine, og rådene de gir, har stor betydning for kundens økonomiske overlevelsesevne. Å bidra og hjelpe de mange kundene gir Elin mye på et personlig plan, men hun legger ikke under en stol at det også finnes krevende dager på kontoret.
– Du må tåle litt motgang og tåle at noen dager er skit. Men når du trives, klarer du å stå i de dagene. Du vet det er utrolig godt når du kommer over terskelen. Det gir meg mestring, glede og motivasjon.
Et felles valg
Kjersti Ingeborg Bildøy Slettevoll er daglig leder på kontoret i Øyer og samtidig markedssjef for hele gruppen.
Kjersti har alltid visst at hun har stor arbeidskapasitet, og at hun ønsket å jobbe med ledelse. Hun ville bygge ut kompetansen sin med en mastergrad. Dermed kombinerte hun full jobb, to små barn og samlingsbaserte masterstudier i Trondheim.
– Da jeg fant ut at jeg trengte en master, måtte mannen min og jeg ta en prat. Det koster oss som familie, men det er noe vi valgte å stå i sammen. For oss er det viktig at vi begge har en jobb vi trives i, og hvor vi kjenner at vi får brukt oss selv.
Hun oppfordrer andre til å finne ut hva som er viktig for dem selv, og ta sats og gjøre de prioriteringene som trengs.
– I perioder jobber jeg mye, men ungene har også en fantastisk pappa, de har ikke bare meg, understreker hun.
Familien har laget seg noen rammer for hvordan hverdagen skal gå opp. Om morgenen hjelper begge foreldrene med vekking, frokost og andre rutiner, mens de senere på dagen holder middagen og tiden mellom 16 og 19 hellig. Vaskehjelp er også en nøkkel til mye hus- og sjelefred.
– Jeg synes noen ganger at det er litt syting blant folk på min alder. Ja, jeg har to barn og full jobb, men dette går bra. Ingen har sagt at det skal være en «walk in the park». Noen ganger får man si at det er godt nok. Jeg gjør jobben min bra, men jeg fikser ikke alt til enhver tid. Bilen vår ser ikke alltid strøken ut. Men det er helt greit. Hvis det er viktigst at alt hjemme er perfekt, da er det ikke sikkert du kan stå i lederstillinger.
Tradwife = tilbakeslag
– Hva tenker dere om den såkalte tradwifes-debatten; at kvinner via sosiale medier bruker sin påvirkningskraft til å få andre til å trekke seg ut av arbeidslivet for å passe hjem og familie?
– Vi må jo respektere de som tar det valget, men det er mange sider av den medaljen, sier Camilla.
Hun tenker særlig på pensjonsrettigheter og sårbarhet ved et eventuelt samlivsbrudd, i tillegg til at det det også kan være et tilbakeslag for likestillingskampen.
– Hvis dette blir et utbredt fenomen, så gir det et signal om at kvinner er overflødige, at vi passer best til å være hjemme og ta oss av unger og vaske klær. Hva skjer med samfunnet da? Da går likestillingen tilbake, i stedet for videre framover, sier hun.
Hun er redd at yngre kvinner kanskje ikke ser baksiden av rosabloggene og mener at det er urealistisk å tro at alt bare skal være idyll.
Også Kjersti mener det er en selvfølge at hun skal tjene egne penger.
– Livet er veldig, veldig dyrt. Så jeg må selvfølgelig bidra for min egen kostnad.
De tre kvinnelige lederne, som står på ulike stadier i livet, fremhever at det er kontrastene mellom jobb og fritid som gjør begge deler verdt å stå på for. Premien ved å stå gjennom utfordringer, er mestring. Familiestundene med fredagspizza og vannballongkrig i hagen er øyeblikk de verner om.
Avhengig av kvinner
Konsernsjef Paul Ulheim er helt avhengig av at kvinner ønsker å være i arbeidslivet. De senere årene har kampen om arbeidskraft blitt nesten like avgjørende som kampen om kunder.
– Vi sliter med å få tak i folk. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kjempe mer for å få tak i ansatte enn kunder. Men det gjør jeg nå. For oss er det helt skrøpelig om kvinner blir borte, fordi så mange av dem jobber med regnskap, sier han.
Han innrømmer at han tilhører den gamle skolen, der holdningen har vært at hard jobbing belønnes med god lønn, og ikke så mye annet «dilldall». Men de senere årene har bedriften innført flere goder, som behandlingsforsikring, AFP og fem ukers ferie, for å være konkurransedyktig mot stat og kommune.
Samtidig er han overbevist om at motiverte og fornøyde arbeidstakere er villige til å stå på ekstra i de periodene som krever mest. I regnskapsbransjen er det mange frister, og mye arbeid fra januar til juni.
– Ved å gjøre de til medeiere, og gi de lederansvar, plass i styret og ledergruppen, håper jeg å gjøre det interessant for de å være der. Du kan ha det like artig om du jobber hardt, som om du jobber lite, sier han.
Damene er også enige om at de gjør en viktig jobb for samfunnet, og at det er en viktig motivasjon.
– Jeg tror alle er skapt med et ønske om å bidra, skape noe og utgjøre en forskjell. Jobb er ikke bare penger på konto, det gir deg også en følelse av å ha utrettet noe, avslutter Kjersti.
